Kvener/norskfinner er en ud af fem nationale minoritetsgrupper i Norge, hvis kultur og sprog har været undertrykt på grund af landets fornorskningspolitik. Nu er en forsoningsbevægelse i gang, men det lokale museum i Vadsø har allerede i mere end 50 år arbejdet med at give Kven-kultur en plads i de lokales bevidsthed om norsk kulturarv. Museet håber flere vil lade sig inspirere.
Å skape stolthet, tilhørighet og overføre lokal kunnskap mellom generasjoner er ord som beskriver hovedmålet med formidlingen for barn og unge ved Vadsø museum – Ruija kvenmuseum, en avdeling i Varanger museum. Vårt museum er lokalisert i det nord-østligste hjørnet av Norge. Området Varanger grenser til Russland i øst og Finland i sør, og befolkningen er mangfoldig med flere kulturelle tilhørigheter og språk som samisk urbefolkning og den nasjonale minoriteten kvener/norskfinner. Denne mangfoldigheten forsøkte norske myndigheter å utrydde gjennom en rekke politiske og målrettete tiltak i perioden 1850 til 1960, kjent som fornorskningspolitikk.
Museum for kvener/norskfinner
Fornorskningspolitikken har satt dype spor i befolkningen, og oppgaven med å ta tilbake kulturelle uttrykk og språk er ikke lett. Ei heller er det lett å få etablert anerkjennelse og kunnskap i majoritetsbefolkningen om fornorskningsprosessene som har vært rettet mot urfolk og minoriteter, samt synliggjøre det kulturelle mangfoldet som norsk kultur består av.
Dette er oppgaver som det lokale museet i Vadsø arbeider med, og der barn og unge er en prioritert målgruppe. Vadsø museum – Ruija kvenmuseum har et nasjonalt ansvar for kvener/norskfinner, en av minoritetene som fornorskningspolitikken var rettet mot.
Kvener/norskfinner er en av fem minoritetsgrupper i Norge som er beskyttet under Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Norge ratifiserte konvensjonen i 1999, og forplikter seg til å bl.a. tilrettelegge for bevaring og videreutvikling av gruppenes kultur. De nasjonale minoritetene har på ulike måter vært utsatt for statlige, systematiske assimilerende tiltak med hensikt å fjerne språk og kultur som skiller seg fra den norske.
Omfanget av assimileringspolitikken har vært mye større enn den norske stat har ville innrømme, og våren 2023 la den norske Sannhets- og forsoningskommisjonens frem sin rapport som skal skape grunnlaget for et oppgjør med historisk urett begått av den norske stat mot samisk urbefolkning og de to nasjonale minoritetene kvener/norskfinner og skogfinner. Rapporten fastslår at virkningene av fornorskningspolitikken har skapt alvorlige konsekvenser for gruppene. Særlig har nedvurderingen av minoritetenes kultur og språk ført til tap og kunnskapsløshet i den norske befolkningen. Gruppene opplever også å være utsatt for diskriminering, hatprat, trakassering, og mobbing.
Betydningen av praktiske aktiviteter
Potetplante utenfor Bietilægården – en unik bygning som viser et kystkulturmiljø der kombinasjonen av fiske og jordbruk har vært viktig.
Foto: Lisbeth R. Dragnes/Vadsø museum – Ruija kvenmuseum
Utover museets status som ansvarsmuseum følger det ingen midler til å gjenoppbygge minoritetens kultur, språk og identitet, dette må søkes gjennom ekstern finansiering til prosjekter. Ett slikt prosjekt, som museet har produsert i over 20 år, er Kvenuka. En fast uke i året, der 1. klasse, 5. klasse og 8. klasse inviteres inn til praktiske aktiviteter om den lokale kulturarven som den nasjonale minoritetskulturen er en viktig del av. I denne teksten vil vi gi et lite innblikk i hvordan vi dette året (2024) arbeidet med kvensk/norskfinsk kulturarv med 8. klassene i kommunen.
Å skulle engasjere klasser med elever på 13-14 år er ikke lett, særlig når det handler om lokal kulturarv og nasjonal minoritetskultur som de kanskje ikke kjenner til. Når elevene kommer til museet på starten av dagen er de fremdeles søvnige og avkoplet, og ikke interesserte i å delta i dialogen som museets formidler legger opp til.
Likevel, gjennom å gjøre praktiske oppgaver med elevene så våkner de til liv; de lytter oppmerksomt, deltar i aktivitetene, ønsker å lære, prøve, feile og beherske. De opplever omgivelsene sine på nye måter. Gjennom aktiviteter erfarer vi at barn og unge best kan lære om den nasjonale minoriteten kvener/norskfinner, kulturuttrykk, språk og naturpraksiser som knytter seg til minoriteten.
Å utøve språk og kulturelle praksiser som knytter seg til både det samiske og kvenske/norskfinske er å utfordre og forhandle om forståelsen av hva den norske kulturarven er. Forhandlinger er et viktig poeng ved aktivitetene, for kulturarv er noe vi gjør, og dermed noe som ikke er statisk låst fast. Kulturarv er også noe som forbinder oss til fortiden, men forstått som nåtidige forståelser av fortiden. For å kunne videreføre verdifulle kunnskaper om området vårt, Varanger, så må elevene selv kjenne og tilegne seg egne erfaringer i møte med fortiden. En slik formidlingsaktivitet er å lære elevene å ro fiske fra tradisjonelle trebåter.
Fiske i Varanger – et stykke kvensk/norskfinsk kulturarv
Å ro fiske har vært et viktig livsgrunnlag opp gjennom tidene langs kysten av Norge. I kystbyen Vadsø var havets ressurser utgangspunktet for migrasjonsbølger av forfedrene og formødrene til kvener/norskfinner. Samtidig er fiske en ressurs som er viktig for alle som har bodd og bor i området. Aktiviteten fletter dermed den kvenske/norskfinske historien inn i den lokale, regionale og nasjonale historien til Norge, og minoriteten forståes dermed som mer enn ’den andre’.
Aktiviteten er også en god anledning for museet til å bruke en kulturhistorisk bygning som ellers er lukket for publikum. Bietilægården er bygget på slutten av 1800-tallet og er en unik bygning som viser et kystkulturmiljø der kombinasjonen av fiske og jordbruk har vært viktig. Når formidlingsaktiviteten starter får elevene en introduksjon til familien Bietilæ, gården og ressursgrunnlaget i Varanger og Norge. Involvert i aktiviteten er en ekstern partner som museet samarbeider med. Denne aktøren driver til vanlig med opplevelsesturisme i fjorden, og bringer med seg båter og kunnskap som ungene får utforske når de skal ro ut i åpne båter og fiske for hånd med dorg over båtripa.
Svært få av elevene har rodd før. Med redningsvester på og etter et kjapt innføringskurs i teknikk og sikkerhet på land, får de sette seg i båtene. Det kommer små rop og hyl når båtene rører på seg. Det er ikke lett å ro sammen for første gang, og det tar tid før hoder og hender jobber sammen. Museumsformidler, veileder og lærere følger med i en motorisert båt. Noen klager og blir sjøsyke, andre sier de er slitne i ryggen, mens noen utbryter: -Kan vi gjøre dette hver dag?
Fra båtene skal det fiskes. Når det endelig biter på kroken jubles det. Selv når det de drar over ripa er veldig smått. -Torsk!, ropes det fra den ene båten, -Sei!, fra den andre og -Vi fikk tre! Tilbake på land skal fangsten sløyes og fileteres, og deretter lages det fiskesuppe med fersk egenfisket fisk og poteter fra gården.
Å ro fiske – So what?
Sløying og filetering av fisk.
Foto: Lisbeth R. Dragnes/Vadsø museum – Ruija kvenmuseum.
Hva betyr så en slik museumsaktivitet? For hovedvekten av elevene er aktivitetene på museet ett av få steder de får lære om kvener/norskfinner, med mulighet til å kople seg på kunnskap fra fortiden som fornorskningen har brutt. Minoriteten er lite synlig i det offentlige rom, og folks kjennskap til minoritetens historie, kulturelle uttrykk og behov i samtiden er liten. Det finnes kunnskap i nærmiljøet om lokal historie og kultur, men hvordan denne er knyttet til kvener/norskfinner har lenge vært underkommunisert. Å få møte slike uttrykk og praksiser er viktige for å nettopp synliggjøre og formidle minoritetenes kulturarv.
Museer er institusjoner som er med å forme hvordan vi oppfatter kulturarv, og ved å prioritere barn og unge er museene med på å sikre at de yngste generasjonene våre også har kjennskap til vår mangfoldige kulturarv som det kvenske/norskfinske er en del av. Dette er også et motsvar til den nasjonale og «norske» kulturarven, og en nødvendig møteplass for revitalisering av kvenske/norskfinske kulturuttrykk der både minoritetsposisjoner og majoritetsbefolkningen treffes. Slike forhandlinger er viktig i forsoningsarbeidet som Norge står ovenfor, der kulturarven og museer kan spille en rolle.
For ungdommene er det selve aktiviteten som gir den største opplevelsen og det beste minnet fra museumsbesøket. Ved å knytte denne til vår flerkulturelle historie, håper vi også på å skape interessen for å utforske denne videre. Vi ønsker å normalisere at samfunnet vårt har vært preget av mangfold over tid, og bidra til å skape tilhørighet og stolthet ved å vokse opp i et flerkulturelt Vadsø.
Slik kan vi endre på kunnskapsløsheten som finnes om den kvenske/norskfinske minoriteten. Å formidle kvensk/norskfinsk kulturarv, det betyr noe! Det betyr noe for minoriteten. Det betyr noe for Vadsø. Det betyr noe for barn og unge. Og det betyr noe for oss museumsansatte, og for vår nasjonale fortelling.
Lisbeth R. Dragnes er formidler på Vadsø museum – Ruija kvenmuseum, som hører under Varanger museum.
Gyrid Øyen er forsker på Varanger museum.
Foto, øverst: Elevene er storfornøyde med å ha fått fisk!
Foto: Lisbeth R. Dragnes/Vadsø museum – Ruija kvenmuseum.
Artiklen er udgivet i Magasinet MUSEUM, nr. 4, 2024.
Køb bladet
Køb de seneste numre eller abonnement
Læs ældre numre
Find gamle numre i vores arkiv
Arkivet fungerer ikke optimalt i Safari, så vi anbefaler at bruge en anden browser.
