Til tross for at museene har gjennomgått et paradigmeskifte – et skifte i fokus fra objekt til publikum – er forskningen fremdeles orientert omkring samlingen. Men hvordan kan museene bedre sin praksis, hvis det forskes innen formidlingsfaget?
Fantastiske og nyskapende formidlingspraksiser utvikles i de nordiske kunstmuseene hele tiden. Praksiser initiert og utviklet av dyktige og svært engasjerte formidlere i samarbeid med museets øvrige fagdisipliner, drevet av et ønske om å nå ut til publikum. Kunstmuseene i Norden har imidlertid ikke i tilstrekkelig grad lagt til rette for at de som utvikler innholdet for publikum, kan reflektere rundt og forske på sin egen praksis og dele sine erfaringer og kunnskap med feltet.
Hvorfor er dette et alvorlig problem for det nordiske kunstmuseumsfeltet? Jo, for uten dette rommet for refleksjon og undersøkelse av egen praksis, minskes ikke bare museumspraktikerens mulighet til faglig vekst og økt bevissthet, men museene går også glipp av viktig kunnskap.
Dette var bakteppet da forlagsredaktør Maria Veie Sandvik, professor Boel Christensen-Scheel med samfunn og kunst som interessefelt og jeg som mangeårig formidlingskurator ved Nasjonalmuseet bestemte oss å lage en nordisk antologi: Vi ønsket å invitere disse fantastiske formidlerne i de nordiske kunstmuseene til å reflektere rundt og dele sine kunnskaper. Det ble til antologien Et kunstmuseum i endring? Nye formidlingspraksiser i Norden.
Manglende forskning på formidling
Ifølge nyere museologi har museet som konsept gjennomgått intet mindre enn et paradigmeskifte de siste tiårene: et fokusskifte fra objekt til publikum. Dagens kunstmuseum skal være en plattform, ikke bare for opplevelse, læring og refleksjon, men også for flerstemmighet, sosialt samvær, deltakelse, inkludering og mangfold. Dette har ført til endrede forventinger til kunstmuseet i samfunnet. Vi ser et stadig økende fokus på publikum og formidling, noe som gjenspeiles i museenes strategier og visjoner, men hva har skjedd i praksis, på innsiden? En slik dreining skulle jo egentlig tilsi at formidlingsdisiplinen burde bli et kjerneområde for forskning og fagutvikling i kunstmuseet, men dette har ikke vært tilfellet.
Forskningen i de nordiske kunstmuseene har nesten utelukkende tatt utgangspunkt i kunstverkene og samlingen, og dette er for mange kunstmuseer også situasjonen i dag . Så til tross for at publikum og formidling har fått stadig mer fokus, har ikke dette i særlig grad påvirket kunnskapssyn, kvalitetsstandarder eller forskningen. Denne ensidige forskningsmodellen har ikke bare bidratt til å opprettholde utdaterte faghierarkier og kunnskapshegemonier, men også hindret innsyn i hvordan prosessene og kunnskapsgenereringen på innsiden av kunstmuseene forgår.
Refleksiv praksisforskning
Soffvisning er strømming av formidling av kunst direkte hjem til folk, til sofaen. På kort tid gikk Moderna museet i Sverige fra å bruke egne mobiltelefoner til profesjonell produksjon.
Foto: Åsa Lundén/Moderna Museet.
I kunstmuseene generes mye av den viktige kunnskapen i og gjennom praksis, det er derfor et paradoks at ikke museene i større grad har tatt i bruk praksisforskningsmetoder. Praksisforskning gjøres innen en hel rekke profesjoner i samfunnet: Innen undervisningssektoren anvender lærere aksjonsforskning for å undersøke og bedre sin egen praksis og kunstnere forsker på egen praksis. Ett av kunstmuseene som har tatt dette etterslepet på praksisforskning på alvor, er Britiske Tate som over de siste to tiårene har stått i bresjen for nytt forsknings- og kunnskapssyn. Det legges til rette for at museumspraktikere som er med på å utvikle praksiser for et publikum, også deltar i forskningsprosesser. Hva innebærer en slik prosess?
Jeg kaller disse formene for praksisforskning hvor den som utvikler praksisen også er den som driver frem forskningsprosessen, refleksiv praksisforskning. Det finnes en rekke metoder for refleksiv praksisforskning, men til felles for disse metodene, er at den som forsker på praksisen ikke skal eller kan være nøytral til stoffet – og, forskningsspørsmålene kommer fra praksisen selv. La meg gi et eksempel: En formidlingskurator lager en ny form for formidling inne i en utstilling, for eksempel en deltakelsespraksis, for og med en bestemt målgruppe. Formidlingskuratoren ønsker å undersøke både hvordan prosessen med å utvikle denne praksisen foregår, men også hvordan målgruppen interagerer med denne nye praksisen. Formidlingskuratoren begynner å dokumentere prosessen og foretar enkle kvalitative undersøkelser av publikumsresponsen i etterkant. I tillegg ser formidlingskuratoren i denne forskningsprosessen kanskje til andre interessante praksiser i andre museer og kanskje også teoretiske perspektiver: Man undersøker egen praksis.
Forskning som likner på praksis
Hvordan dele forskningen? Man kan velge et mer praksisledet forskningsformat hvor man skriver en vitenskapelig artikkel, men kanskje i et tidsskrift som legger til rette for at man som forsker også kan dele både videoer og bilder – altså også dele den mer fysiske og praksisnære kunnskapen. Praksisledet betyr at man får ny kunnskap gjennom praksisen, aksjonsforskning teller til praksisledet forskning. I denne forskningsformen er det en viktig målsetting at forskningen bidrar til bedring av praksis. Man kan også velge et mer praksisbasert forskningsformat, hvor man deler den nye kunnskapen mer fysisk og praktisk for eksempel i en workshop med og for fagkolleger. Praksisbasert forskning vil si at den nye kunnskapen er synlig i selve praksisen, og kunstnerisk forskning teller til dette forskningsformatet.
Det viktige i denne formen for praksisforskning, er at ikke forskningsformatet skal gå på akkord med hvordan man faktisk genererer ny kunnskap i kunstmuseet. Forskningen likner på hvordan vi jobber. Og i slike refleksive praksisforskningsprosesser, kan du som praktiker også dele din helt unike praksiskunnskap kanskje opparbeidet gjennom en årrekke i kunstmuseet samtidig som du ser til relevant forskning, og andre praksiser og teoretiske perspektiver. Dette er ikke en lineær prosess, den er like kreativ som våre prosesser med å utvikle nye praksiser inne i museet faktisk er.
Deltakelsespraksiser
Stavanger kunstmuseum i Norge utforsker hologram for å vekke til liv eldre kunst.
Foto: Oddbjørn Erland Aarstad / Stavanger kunstmuseum, MUST.
Flere av museumspraktikerne som bidrar til antologien Et kunstmuseum i endring, hadde aldri forsket før, og i alle fall ikke innen en slik refleksiv praksisforskningsmodell. Andre av bidragsyterne ønsket ikke, eller hadde ikke muligheten til et lengre refleksjons- og undersøkelsesarbeid, og valgte derfor heller å skrive kortere erfaringsdelinger.
Hva viser så disse tekstene fra noen av Nordens største kunstmuseer? Et gjennomgående trekk er det faglige fokuset på dialog, flerstemmighet og deltakelse: Formidlingspraksiser som har som mål å involvere publikum mer aktivt. Et eksempel er bidraget fra ARKEN, hvor artikkelforfatter Dorthe Juul Rugaard reflekterer omkring to konkrete utstillinger som tok utgangspunkt i begrepene flerstemmighet, inkludering og co-kuratering. Hvordan ble disse begrepene omsatt i praksis, og hva lærte museet? Juul Rugaard er opptatt av det ikke bare publikum, men også utstillingens kunstnere og kunstverk betraktes som stemmer og deltakere i det relasjonelle feltet utstillingsformidlingen foregår i, og hun stiller også spørsmål ved hva som skjer når en organisasjon åpner opp for medvirkning fra publikum. Hvordan kan kunstmuseet takle potensielle konflikter og uenigheter som kan følge med deltakelse og involvering utenfra?
Å utfordre maktstrukturer
Det går altså på å være museets interaksjon med verden utenfor mer bevisst. En bokas bidragsytere som ikke selv jobber i museet, men som har vært mye i museet sammen med formidlere og museumspraktikere og bidratt i det pedagogiskfaglige arbeidet i de nordiske museene, er professor i pedagogikk Olga Dysthe. Hun er en av nestorene innen dialogbasert undervisning og reflekterer i sin artikkel over sitt mangeårige arbeid. Dyste peker på at selv om museene inviterer til deltakelse og publikumsinvolvering er det et skjevt maktforhold mellom museum og besøker. Dette er viktig å være oss bevisst. Jeg tror vi ofte kan glemme hva slags føringer som ligger i den dialogen vi åpner for, eller hvilken makt man har ved å kunne invitere noen inn i en stor institusjonsbygging og be dem om å delta.
Å gjenkjenne og utfordre maktstrukturer og skape en høyere grad av bevissthet rundt vårt eget virke og bidra til å skape mer transparens, er noe av det viktigste med denne formen for praksisdeling fra innsiden av museet. Og vi opplevde at bokas forfattere var modige og søkte å være ærlige og dele vanskelige erfaring, snubletråder så vel som gode erfaringer og læring. Bare slik kan vi komme oss videre.
Line Engen er forfatter, forsker og formidlingskurator ved Nasjonalmuseet i Oslo.
Foto, øverst: Fra pop up-udstillingen My Music i Rødovre Centrum, 2017 ved ARKEN. Foto: Rødovre Centrum.
Artiklen er udgivet i Magasinet MUSEUM, nr. 1, 2025.
Køb bladet
Køb de seneste numre eller abonnement
Læs ældre numre
Find gamle numre i vores arkiv
Arkivet fungerer ikke optimalt i Safari, så vi anbefaler at bruge en anden browser.
